Lekmannsgudstjeneste og gudstjenestereformen

Fra min ungdomstid husker jeg godt lekmannsgudstjenestene. Det kunne være et møte med gudstjenestelig preg på bedehuset, eller en lekpredikant som fikk holde gudstjeneste i kirka. Som oftest dreide det seg om de ukentlige gudstjenestene som ble holdt på sportskapellet. Det var der vi ungdommer pleide å gå. Den tradisjonelle gudstjenesten i kirka ble for fremmedartet.

Formen var annerledes på lekmannsgudstjenestene. Lettere i formen, ikke så lange, mer variert musikk og kulturuttrykk. Predikanten snakket et folkelig språk, og samlingene var ofte preget av god stemning og humor. Som oftest trakk disse lekmannsgudstjestene flere folk enn de tradisjonelle gudstjenestene, ikke minst fordi man klarte å engasjere en større del av deltakerne i aktiviteten.

Slike gudstjenester erfarte jeg at var vanlig også i Nord-Norge de årene jeg bodde der. Der var det få prester og mange prekensteder. For å opprettholde en jevn gudstjenesteaktivitet, benyttet man betrodde lekfolk i menigheten til å holde gudstjeneste. Samlingene ble ofte lagt til kveldstid og med stor deltakelse, ikke minst fordi man engasjerte stedes musikk- og kulturkrefter i stor grad.

Noe av målet med Den norske kirkes gudstjenestereform er å engasjere lekfolket i større grad i gudstjenesten. Asker menighetsråd vedtok i sitt siste møte før sommerferien forslag til normalordning for gudstjenesten i Asker kirke. Jeg hadde gjerne sett en mer radikal endring, men håper de enringer som er gjort kan løse litt opp på det stramme og formelle som ofte har preget gudstjenesten. Spesielt interessant er det å se om vi klarer i større grad å engasjere menighetens medlemmer i gudstjenesten. Det bør i såfall bety at de folkelige kulturuttrykk får større rom.