Om å synge "Fader-vår"

Vi hadde gjester lørdagskveld. De var alle kirkefremmede. De gikk knapt nok til gudstjeneste på julaften. At vi har fått en ny oversettelse av "Fader-vår" hadde de imidlertid fått med seg. Og det likte de ikke. Det er fremmedgjørende, hevdet de, å komme i kirken når ikke engang "Fader-våret" leses slik de hadde lært det på skolen eller i sin konfirmasjonstid.

Jeg kunne vel oppfordret dem til å gå litt oftere i kirken, så hadde de nok lært seg det nye "Fader-våret". Dette viser imidlertid noe av problemene med gudstjenestereformen og folkekirken. Folk som bare går i kirken en sjelden gang, og det er de fleste, vil ofte ha det slik som det har vært. Hvis ikke, føler de seg fremmedgjort.

Menighetsrådet skal på tirsdag behandle forslag til ny standardordning for gudstjenesten i Asker kirke. Jeg kommer til å stemme for både forslag om å bruke det nye "Fader-våret" og for de fleste andre endringer, men på ett område kommer jeg til å komme med et endringsforslag. Der det står at man kan velge om "Fader-vår" og trosbekjennelsen skal leses eller synges, vil jeg foreslå at standardordningen skal være at den leses. Teksten kan de fleste, men melodien kan kun en engere krets av menigheten. Skal vi ha en folkekirke, må vi ikke lage ordninger som fremmedgjør kirkens flertall og hindrer dem i deltakelse.

Visst kan man synge "Fader-vår" og trosbekjennelse en gang i mellom, men la standardordningen være å lese disse. Gudstjenesten er vanskelig nok som den er for flertallet av kirkens medlemmer. Endringene bør heller legge opp til at vi kommer kirkefremmede i møte slik at de kan delta.