Jeg begynner å bli lei av gang på
gang kun å bli stilt spørsmålet om hva jeg mener om at kirken skal vie homofile
og lesbiske par. Det være seg på menighetsrådets nominasjonsmøte, på stand i
Asker, blant kolleger og venner eller i avisenes debattinnlegg. Spørsmålet om
vigselsliturgi for samkjønnede par er viktig , men at svaret på ett enkelt
spørsmål skal avgjøre hva folk stemmer ved kirkevalget, synes jeg underkommuniserer
de andre utfordringene kirken står over for de neste 4 årene.
Stortingets kirkeforlik innebærer at
Den norske kirke står overfor en av de største endingene siden reformasjonen
der vi skal avvikle en statskirkeordning og etablere en folkekirke. Jeg ville
gjerne blitt stilt de andre spørsmålene også, spørsmål som i mange sammenhenger
er like viktige:
Jeg ville gjerne ha diskutert hvordan
Den norske kirke kan være kirke i et mer og mer sekularisert samfunn. Jeg ville
diskutert Dnk's privilgerte status i mangfoldssamfunnet. Og jeg kunne ønsket
meg en diskusjon om kirken først og fremst skal være sermonimester ved livets
begivenheter, eller være et fellesskap av de som ønsker å være "Jesu
etterfølgere", eller noe midt imellom.
Jeg savner spørsmål om hvordan den
fremtidige folkekirken skal organiseres, om hvordan økonomien skal sikres og om
hvordan arbeidsgiveransvaret skal ordnes. Jeg ville drøftet om prester og andre
ansatte skal ha samme arbeidsgiver, om soknepresten eller daglig leder skal
lede menighetene, om prestene skal ansettes lokalt eller sentralt , om
myndighet kan delegeres fra bispedømmeråd til prosti og sokn. Og hvordan skal
vi velge våre biskoper?
Jeg hadde ønsket å få si noe om hva
jeg mener om musikk i kirken. At vi kanskje burde gi rom for litt større bredde
i en åpen folkekirke. Jeg ville gjerne ment noe om prestenes prekener, at de
kanskje kunne vært litt mer engasjerende og utfordrende. Og så ville jeg gjerne
svart på noen spørsmål om hva jeg mener om kirkens ansvar for de svakeste i
samfunnet, om kirkens rolle i forhold til miljøutfordringene og om hvordan vi
skal forholde oss til tidens flyktningestrøm.
Men hvis det er spørsmålet om vigsel
av samkjønnede par som er det viktige, skal jeg ikke unndra meg å svare på det:
I et moderne, mangfoldig og sekularisert samfunn er det underlig at
presteskapet skal forestå offentlige oppgaver. Vigsel er et offentlig anliggende
som offentlig myndighet selv bør ta seg av. Når stat og kirke skilles, er det
en naturlig konsekvens at kirken frasier seg vigselsretten, eller at Stortinget
bestemmer at tros- og livssynssamfunn ikke lenger skal ha denne oppgaven. Det
mener også flertallet i Stålsett-utvalget om "Det livssynsåpne
samfunn". Så kan de forskjellige tros- og livssynssamfunnene i etterkant
av den offentlige vigselen selv gjennomføre de seremonier og markeringer de
måtte ønske.
Skal så kirken ha forbønnshandling
for samkjønnede par som har giftet seg offentlig? I utgangspunktet mener jeg
dette er et lærespørsmål som bispekollegiet må avgjøre. Når de ser ut til å ha problemer her, tror jeg den beste løsning er at det enkelte
menighetsråd tar avgjørelsen. Det vil være en god mulighet til å utvikle det
lokalkirkelige demokrati og bygge en kirke som i mindre grad er sentralstyrt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar