Askerkirken og innvandrerne

Ordfører Lene Conradi utfordret askerkirken på en del punkter under møtet med menighetsråd og fellesråd 18. november i fjor. Blant annet utfordret hun oss til å ta ansvar for integrering av våre nye landsmenn. På fellesrådets møte 2. mars i Østenstad kirke, nevnte leder av menighetsrådet der, Per Helgebostad, utfordringen med å gi rom for innvandrere i menigheten. Noen dukker fra tid til annen opp i kirken, men forsvinner igjen. Er vi stand til å ta imot dem og inkludere dem?

Mange har en forestilling om at de fleste innvandrere en muslimer, men andelen kristne er faktisk større. Når få av disse finner sin plass i Den norske kirke, skyldes nok det flere forhold. Mange er katolikker. Det rapporteres at de katolske kirkene er mer enn fulle til søndagsmessen! Mange har en pinsekarismatisk bakgrunn. Når jeg en gang i mellom går til gudstjeneste i Sentermenigheten i Asker, slår det meg hvor stor andelen innvandrere der er! I den verdensvide kirke er kanskje ikke vi lutheranere så store som vi gjerne vil tro...

Et annet element er at de enkelte innvandrergrupperinger danner egne nasjonale menigheter. Det sies at det er flere som går til gudstjeneste i innvandrermenighetene i Oslo enn fremmøtet på Den norske kirkes gudstjenester! Vi kjenner det jo godt igjen fra de norske koloniene i utlandet. Sjømannskirka er et populært samlingspunkt. Nordmenn finner sammen i sine egne aktiviteter. Det samme gjør vel etiopere, burmesere, pakistanere osv.

I januar var jeg i barnedåp i Mortensrud kirke i Oslo med påfølgende fest i menighetshuset. Utpå ettermiddagen kom en rekke filipinere til kirken. Det viste seg å være en filipinsk menighet som fikk låne kirkelokalet til sine gudstjenester. Det så ut til at de var vel så mange som de som var til gudstjeneste på formiddagen!

Kanskje skal vi ikke ha så store forventninger om deltakelse i Den norske kirkes gudstjenster fra våre nye landsmenn. Kanskje en bedre strategi for integrering er å låne ut våre kirker og forsamlingshus til nasjonale menigheters gudstjenstefeiring?

Skulle vi satse på å integrere innvandrerne i vår egen gudstjeneste, er det tre forhold jeg tror er svært viktige: For det første må vi ha en inkluderende holdning og tilby våre nye landsmenn vårt vennskap. Jeg er usikker på om vi er bevisste nok på dette i Asker menighet. Er vi på pletten og ønsker nye i kirken velkommen og innbyr dem i vårt fellesskap? For det andre må vi ha en større åpenhet for andre kulturelle uttrykksformer i gudstjenesten. Vår kirkelige kulturelle tradisjon er altfor smal til å favne mange innvandrergrupperinger. Selv nordmenn som definerer seg som kristne føler ofte at de faller utenfor den snevre kulturelle ramme gudstjenesten representerer. Det tredje er at forkynnelsen må oppleves bibelsk og relevant slik at den kan nå flere enn en kirkelig og akademisk elite.

Selv jobber jeg for tiden med enslige mindreårige flyktninger i Drammen, de fleste av dem muslimer. Deres møte med kristen virksomhet er gjennom KIA's arbeid med leksehjelp, knyttet opp til Misjonssambandets arbeid i byen. Kanskje den kirkelige diakonien er den beste veien for å bidra til å integrere våre nye landsmenn i askersamfunnet?