Menighetsrådet vedtok i møte 20. januar å kjøpe inn to prosesjonslysestaker til gudstjenestene i Asker kirke. Jeg var ikke til stede under behandlingen av saken, men hadde jeg vært der, hadde jeg høyst sannsynlig støttet forslaget.
Prosesjonslysestaker forbinder jeg imidlertid med noe høykirkelig som jeg er ganske fremmed for. Det høykirkelige er en gudstjenesteform og kristendomsutøvelse som ikke helt passer meg. Jeg registrerer at noen har stor glede av denne formen, og den har sikkert sin rettmessige plass. For de som kun en sjelden gang går i kirken, kan prosesjoner og kapper og stram liturgi være eksotisk og spennende. For det gjennomsnittlige medlem i den norske kirke tror jeg imidlertid at formen er fremmedgjørende. Høykirkelighet oppfatter jeg som elitistisk og ikke for det brede lag av befolkningen.
Folk flest tror jeg vil ha en kirke preget av tradisjon. Når de en sjelden gang oppsøker kirken, er det greit for dem at alt er som det var. Livets høydepunkter kan gjerne være preget av noe annet enn hverdagen. Jeg har forståelse for dette også, men er redd for at den kirkelige tradisjon mister grepet på folket hvis vi ikke får fornyelse i kirken. Da sitter "museumsvokterne" igjen, mens folket er et helt annet sted.
Jeg ønsker meg en kirke som er preget av det folkekirkelige. Med det mener jeg at kirkens kultur- og uttrykksformer skal være gjenkjennbart for det store flertallet av kirkens medlemmer. Gudstjenesten skal speile mitt hverdagsliv og la meg få lov til å bruke de uttrykksformer jeg er fortrolig med. Det er for meg en inkluderende folkekirke. Jeg trenger ikke noe som er annerledes. Jeg trenger en kirke som er en del av min hverdag.
Jeg går gjerne på en høymesse en gang i mellom, og har fra tid til annen stor glede av en katolsk messe med prosesjoner og røkelse. Jeg har sans for de kirkelige tradisjoner rundt noen av livets store hendelser. Men skal jeg gå i kirken hver søndag, må jeg ha en gudstjeneste jeg er fortrolig med og som speiler min hverdag og hvor jeg kan bruke mine egne kultur- og uttrykksformer. Hvis jeg ikke en gang imellom kan få det, søker jeg heller mitt kristne fellesskap i en bibelgruppe eller et husfellesskap.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Temaet du tar opp denne gang Håvard var også temaet på siste møtet i Kirkeakademiet i Asker. Karl Gervin hold foredrag med utgangspunkt i sin siste bok "Har kirken mistet sin hukommelse?".
SvarSlettJeg vokste opp i en pietistisk menighet blottet for det estetiske og vakre i gudstjenesten. De hadde ikke engang musikkfølge til salmesangen. Jeg har i hele mitt voksne liv "brukt". statskirken, men ble medlem først for noen år siden. Jeg søkte nok Den norske kirke nettopp for å oppleve Guds nærvær i liturgien og skjønnheten i kirkerommet.
Gervin hevder også at kirken trenger en forandring, men at det ikke nødvendigvis må være en forandring som gjør kirken mer lik andre arenaer mennesker møtes.Det er et komplisert spørsmål du reiser og det er viktig at vi snakker sammen om spørsmålet på kirkebakken og andre steder som denne bloggen. Spørsmål som dette må ikke diskuteres bare i menighetsråd, kirkemøter o.l.
Fritt etter hukommelsen erindrer jeg en episode Sigrid Undset (som jo ble katolikk) har beskrevet. Hun var ute å reiste med sin sønn, som da var liten, og underveis passerte de kirker av ulike slag. Når det dukket opp en kirke ved veien skal den lille gutten ha spurt moren sin: "Er det en bedekirke eller en prekenkirken mor?"
God helg. Kanskje vi sees i kirken på søndag?
Setter pris på respons på det jeg skriver, Reidar!
SvarSlettJeg er vokst opp i en familie der vi barna ble tatt med i kirken ved høytidene, og forøvrig til dåp og konfirmasjon m.v. Da far døde, flyttet vi inn til Skien, og mors kirkegang ble hyppigere. Da hadde jeg allerede funnet meg etkristent ungdomsmiljø hvor vi annenhver lørdag hadde ungdomstreff og gospelkveld. Søndagene dro vi til Vealøs sportskapell, kanskje mest for det sosiale. Kirken var et sted vi gikk bare når vi "måtte".
Gjennom studietid og voksenliv har jeg imidlertid vært en relativt hyppig kirkegjenger, men har aldri helt funnet meg til rette i gudstjenester med stam liturgi. Den folkelige formen med en engasjert forkynnelse, glad musikk og sosialt fellesskap passer meg bedre.
Når jeg har valgt å bli i kirken, er det fordi jeg lever godt med tradisjonelle gudstjenester. Forutsetningen er imidlertid at det også gis rom for en mer folkelig tradisjon. Retningsgivende for mitt engasjement i Asker menighet er at 75 prosent av gudstjenestene gjerne må være tradisjonelle høymesser. 25 prosent - eller ca. en gudstjeneste i måneden - bør ha et mer alternativt og moderne preg.
For meg handler det å være folkekirke om å ha bredde i sine kultur- og uttrykksformer slik at man kan favne bredt. Der synes jeg kirken har sviktet og støtt mange bort, eller kanskje rettere sagt: ikke sluppet folk inn!