Deltaker eller tilskuer

Under julegudstjenesten i fjor observerte jeg en gutt jeg kjente fra KlubbEN som under "Fader Vår" dunket sin far i siden og sa ganske høyt og tydelig: "Hvorfor ber du ikke?". Litt beskjemmet smilte han ned til sønnen og sa noe jeg ikke kunne høre. På årets julegudstjeneste ble jeg stående slik at jeg fra min posisjon kunne se den samme faren delta både på "Fader Vår" og trosbekjennelsen.

Ofte skal det så lite til for å komme fra tilskuerrollen til deltakerrollen. Er man fremmed i kirken og ikke kjenner liturgien så godt, er det sikkert vanskelig for mange å delta, selvom man både gjennom oppdragelse, skole og konfirmasjon har lært sitt "Fader Vår". Et dytt fra en sønn kan kanskje hjelpe, men jeg tror det er viktig at også prester og andre inviterer til deltakelse. Det handler om å lokke fram det behovet og ønsket mange har om å få være en del av og kunne delta. Noen må hjelpes til det.

På KlubbEN avsluttet vi alltid kvelden med en samlingsstund hvor vi sang en sang, leste en tekst fra bibelen og ba "Fader Vår" sammen. Kun noen få barn var fortrolig med å be "Fader Vår" høyt, men gjennom gjentatte utfordringer ble de etter hvert deltakere i denne bønnehandlingen.

Jeg husker også en kapellan i Ishavskatedralen i Tromsø som var rå på å utfordre til deltakelse. Han guidet konfirmanter og konfirmantforeldre gjennom alle gudstjenestens ledd og fikk dem til å delta i noe som var svært fremmed for mange av dem. Til og med nattverdsferingen tok de fleste del i. Jeg tror ikke det var mange som følte seg presset. Tvert om, så ga kirkefremmede uttrykk for at det var godt å få være med på noe som egentlig betydde ganske mye for dem, men som de var blitt fremmedgjort fra.