Når Asker menighetsråd skal vedta hovedordning for gudstjenestene i Asker kirke, regner jeg med at man legger seg på en noe mer tradisjonell gudstjenesteform enn beskrevet ovenfor! Mitt håp er imidlertid at vi ikke trenger å binde oss til en form, men gi rom for flere hovedformer. Jeg har tidligere foreslått at en gudstjeneste i måneden, eller 25 % av gudstjenestene, skal ha en noe mer moderne og tidsriktig form.
Tre elementer er viktig for meg når det gjelder gudstjenesten. Jeg ønsker en musikkform som jeg er fortrolig med og kjenner meg igjen i. Jeg ønsker utfordrende og tankevekkende forkynnelse. Og jeg ønsker å oppleve fellesskap.
Fellesskap handler blant annet om å være mange. Det er stusselig å sitte en håndfull mennesker
spredd utover kirkebenkene i en stor kirke. Da vil jeg heller treffes i en bibelgruppe eller et husfellesskap. Til gudstjeneste bør vi samles alle og være mange! Da må forkynnelsen være utfordrende, engasjerende og tidsaktuell slik at vi opplever det interessant å komme og høre forkynnelsen. Og ikke minst må kulturuttrykkene være av en slik karakter at jeg føler at det berører meg og treffer meg. Jeg kan gjerne gå i operaen en gang i mellom, men jeg foretrekker vanligvis rytmiske musikksjangere. En orgelkonsert kan være fantastisk, og en tradisjonell høymesse en opplevelse, men skal jeg gå i kirken hver søndag, har jeg behov for en musikkstil jeg trives med og kjenner meg igjen i og kan delta med hele meg i.
Jeg håper gudstjenstereformen kan være med på å skape mangfold i Asker menighet. Det trenger en kirke som vil være folkekirke. Da må den gi rom også for folkets kultur.
Jeg synes spørsmålet om gudstjenestereform er vanskelig.Vanskelig fordi vi alle ønsker oss en gudstjeneste som er slik den enkelte foretrekker, som gir den enkelte den ønskede opplevelsen av hva en gudstjeneste skal være.
SvarSlettSelv er jeg vokst opp i en pietitisk frimenighet uten engang musikkfølge til salmesangen.Sånn vil ikke jeg gudstjenestene skal være. Jeg vil gjerne gudstjenesten skal være en høytidsstund, en stund som gir meg et løft og nærhet til det som er så uendelig mye større enn meg selv.
Men som sagt, alle ønsker sin gudstjenesteform. Skal kirken da gjøre som politikerene og tilpasse sine meninger og holdninger til gallupmålinger? Jeg tror det er viktig at reformer innføres langsomt,kanskje så langsomt at menigheten føler at gudstjenesten følger en ubrutt tradisjon. Jeg kjenner mennesker som fremdeles synes det ikke er greit med kvinnelige prester, som ikke synes det er greit å motta nattverden stående. Der er ikke jeg, men jeg har forståelse for at mennesker som har vært trofaste kirkegjengere i et langt liv har slike synspunkter. Derfor er reformer i kirken så vanskelig. Jeg tror heller ikke at en moderne og tidsriktig tidsriktig form på gudstjenesten vil få kirkefremmede til å strømme til kirken.
I Danmark har de noe de kaller valgmenigheter innenfor rammen av Den danske kirke. I sommer var jeg til gudstjeneste i en sånn kirke i København. Vartov kirke like ved rådhusplassen er en grundtvigkirke som har gudtjenester på sin egen måte, men tilhører likevel Den danske statskirken.
Balansen mellom tradisjon og fornyelse er vanskelig. Jeg har forståelse for at reformer i kirken bør skje langsomt; at følelsen av ubrutt tradisjon kan være viktig. Selv drømmer jeg om radikale endringer, men da må jeg kanskje finne meg en annen kirke! Asker menighet har en gammel kirke hvor gudstjenestene kanskje bør være preget i større grad av tradisjon. Likevel må vi tørre å gi rom for nye uttrykks- og samværsformer. Jeg vil arbeide for at én fast gudstjeneste i måneden skal ha et mer moderne preg. Så kan de som ikke ønsker å delta på den, velge en av de tre andre månedlige søndagsgudstjenestene.
SvarSlett