Folkekirke uten folk?

En undersøkelse viser at nordmenn er blant de dårligste kirkegjengerne i Europa. Under 2 % av befolkningen går fast i kirken. Ved ordinære gudstjenester med nattverd i Asker menighet, deltok i 2008 i gjennomsnitt 0,9 % av menighetens medlemmer. Legger vi til familiegudstjenester og juleaftensgudstjenester og annet, blir gjennomsnittet 1,8 %.

En stor andel av medlemmene døper sine barn i kirken. Konfirmantandelen er også høy. Kirken er populær til vielser, og ved begravelser er kirken nesten enerådende. Det er de kirkelige handlinger som trekker folk.

Men med gudstjenesten er det annerledes. Gudstjenesten er på mange måter kirkens hjerteslag, og derfor er det betenkelig at deltakelsen er så lav. Personlig kunne jeg nok ønsket meg mye annerledes i den norske kirkes gudstjeneste, men jeg tror verken moderne musikk eller fancy opplegg ville samle mer folk.

Jeg tror rett og slett det er mer begeistring som skal til. Jeg har sett den i Jesus-vekkelsens tid da "Guds Fred" samlet tusener av ungdommer til gudstjeneste i Trefoldighetskirken, jeg har sett den på leier og sommerstevner der folk samles om et felles oppdrag, jeg har sett den i fattige kirker i Kamerun der folk får håp om en bedre fremtid, jeg har sett den i mellom-Amerika der frigjøringsteologien har gitt nytt håp, og jeg har sett den i kirker i USA der gudstjenestedeltakerne fikk bygget opp sin selvbevissthet og tro på at man kunne forandre verden.

Det vekker liksom ikke like stor begeistring å skulle videreføre vår kulturarv. Det er viktig nok, men ikke akkurat det som mobiliserer massene. Det er en utfordring for kirken å tolke Jesu budskap inn i vår tid og gjøre det relevant for moderne mennesker. Vi har en jobb å gjøre for å begeistre folk slik at de finner veien til gudstjenesten og videre ut i hverdagen for å realisere det som Jesus kalte "Guds rike".